Avaldsnes og Hafrsfjord
– to sentrale landskap i fortellingen om da Norge ble samlet i ett rike

Forfattere: Guro Skjelstad og Marianne Enoksen, Rogaland Fylkeskommune, Kulturavdelingen

Sørvest i Norge ligger Rogaland med kyststrekning, brede fjorder og smale fjordarmer, og med daler, hei- og fjelltrakter mot øst. Fylket har varierte og særprega landskap, og mangfoldet blir særlig tydelig fordi de ulike landskapene ligger tett på hverandre. Riksantikvaren har gjennom prosjektet Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse (KULA), pekt på nitten landskap i Rogaland som de mener er blant de aller viktigste kulturhistoriske landskapene i landet. KULA innebærer ikke regulering, fredning eller vern, men en kartlegging av landskap i hele landet som kulturminneforvaltningen mener har nasjonal verdi.

Det kan sies at landskap er som en levende historiebok. Det forteller hvordan mennesker har levd og brukt landskapet, og om endringer over tid. Samtidig gir landskap en ramme og en kontekst til historiene våre. Landskapet bidrar til å gi steder og landsdeler sitt særpreg. Landskapet er alltid i endring. I vår tid er endringene større og raskere enn noen gang tidligere. Derfor er det ekstra viktig å være bevisst på landskapene som omgir oss, og deres verdier.

I 2004 sluttet Norge seg til Europarådets landskapskonvensjon, og KULA-registeret er en oppfølging av denne. Oversikten over nasjonalt viktige landskap i Rogaland peker på kulturhistoriske landskapsverdier som må ivaretas og styrkes gjennom samfunnsplanleggingen.

Sett i lys av rikssamlingsprosessen er særlig KULA-landskapene «Avaldsnes» og «Hafrsfjord» av stor interesse idet de nyttes til historien om samlingen av Norge til ett rike.

Hafrsfjord

Rogaland var et strategisk viktig område i vikingtiden, og sentralt i rikssamlingsprosessen. Harald Hårfagres kongsgårder på Avaldsnes og på Utstein, samt kongesagaenes beretning om slaget i Hafrsfjord er vitnesbyrd om dette. I den nasjonale historiefortellingen markerer Harald Hårfagres seier i slaget i Hafrsfjord starten på rikssamlingen. Sagaen om slaget i Hafrsfjord ble sentral i nasjonal identitetsbygging fra 1800-tallet, og Hafrsfjord er et nasjonalt minnested på linje med Eidsvoll og Stiklestad.

Hafrsfjord er en om lag ni kilometer lang terskelfjord, og kjennetegnes av et smalt innløp til en stor og grunn beskytta havbukt innenfor. Mindre øyer, holmer og skjær setter sitt preg på fjordens østlige deler, med Prestøy og Hagøy som de største. Ytterst i innseilingen finnes innslag av kystlynghei, mens lenger inne i fjordarmen preges landskapet av moderne landbruksdrift med dyrka marker og beiteland ned mot fjorden og spredte gårdstun. Nordlige og til dels østlige deler av Hafrsfjord er sterkt utbygd, blant annet av moderne boligfelt.
Strandlinjen langs fjorden veksler mellom små og store viker. En rekke nyere og eldre naust og naustmiljø, havner, moloer, brygger og båtopptrekk utgjør bebyggelsen i strandsonen. Flere steder stikker grunnfjellet opp som markerte landskapsformer, i kontrast til det flatere jordbruks- og fjordlandskapet omkring. Bergnabbene er ofte skogkledde og i beitelandskapet finnes flere innslag av eikeskog og strandeng.

Selv om landskapet rundt Hafrsfjord flere steder er utbygd, nærmest ned til strandlinjen, er fjordarmen den samme, og de store landskapstrekkene er bevart. Der fjorden åpner seg opp, gir den åpne og vide vannflaten, med omkringliggende kystlinje og bølgende jordbrukslandskap, en sterk opplevelse av et beskytta fjordlandskap. Dagens landskap danner således et viktig bakgrunnsteppe for sagahistorien om Harald Hårfagres seier og starten på Rikssamlingsprosessen.

Slaget i Hafrsfjord er omtalt i Snorres kongesagaer og fant trolig sted en gang mellom 880 og 900 e.Kr. Haraldskvadet forteller om hvordan Harald Hårfagre møtte Østmennene i Hafrsfjord og seiret. Kongeskipene lå i sentrum av flåtene. Harald hadde det største og mest praktfulle skipet, og ledet en gruppe spesialtrente krigere. Flere av sagaene beskriver det som et uvanlig stort og hardt slag. Hvor stort er vanskelig å anslå, men enkelte historikere mener at hele 200 skip inntok fjorden!
Det smale innløpet og den strie strømmen må ha vært viktig for Haralds valg av kamparena. Fjorden var lett å sperre og strømmen kunne gjøre det vanskelig å stikke av. Fjorden har store likheter med maritime slagsteder andre steder i Europa på denne tiden: små fjorder eller viker med smalt innløp og skjermede indre basseng. Det er pekt på slagsteder fra samme tid med de samme karakteristikkene i både Irland, på øyer i Irskesjøen, i Skottland og England.

Hafrsfjord lå også sentralt til i et system av fjorder og ferskvann på Nord-Jæren. Dette var den sørligste havnen for sjøfarere som skulle videre sørover langs den ugjestmilde og værharde Jærkysten, og området representerer på mange måter «inngangsporten» til den viktige «Nordvegen» nordover langs norskekysten. Alt dette øker betydningen av Hafrsfjorden som en god havn i et utsatt område.
Også med tanke på sjøferdene over til vesterhavsøyene, ligger Hafrsfjord strategisk plassert langs den norske kystlinjen. Landskapet rundt fjorden utgjør utgangspunkt for viktige kommunikasjonsruter over land, sørover langs Jæren og østover mot viktige fjellområder med store ressurser.

Omkring fjorden gir mektige løsmasseavsetninger et svært næringsrikt jordsmonn som har gjort området attraktivt for jordbruk. Sammen med et rikt fiske, og som et knutepunkt for viktige kommunikasjonsveger, lå forutsetningene til rette for akkumulering av rikdom og makt.

Den nasjonale interessen for dette landskapet, knyttes primært til fjordens sentrale plass i vår nasjonale historiefortelling om rikssamlingen. Mange av kulturminnene kan oppleves gjennom å følge turvegen som er bygget langs store deler av fjorden.

Rundt Hafrsfjord finnes den største konsentrasjonen av nausttufter fra forhistorisk tid og middelalder som er kjent i Norge. Flere er fremdeles synlige, for eksempel på strekningen mellom Jåsund og Hogstad. De mange naustene som har stått her viser at fjorden var hjemmehavn for et betydelig antall skip i perioder av jernalderen. Mange gravhauger er bevart ved innløpet og langs hele fjorden. Disse ligger gjerne på godt synlige steder i landskapet. En av de mest kjente er “Pigghella”, som ligger der innløpet er på det smaleste, ved dagens bro. Pigghella har fått sitt navn fra bautasteinen som står i haugens senter. Denne er en av mange bautasteiner som er kjent omkring Hafrsfjord, og som lokalt knyttes til sagn om stormannen Erling Skjalgsson. Selv om de trolig er langt eldre, er mange av bautasteinene knyttet til sagnet om Skjalgssons likbåre etter at han falt i slaget mot Olav Haraldsson i Boknasundet, bedre kjent som Olav den Hellige.

Helleristninger fra bronsealder finnes nord for fjorden, i Kjøbenhavnbukta, og på to større felt på Sunde og Revheim - Fluberget og Aubeberget. Fluberget er det største helleristningsfeltet som er kjent på fastlands-Jæren. Båtmotivene på helleristningene er langt eldre enn slaget i Hafrsfjord, men er vitnesbyrd om et område som har hatt stor strategisk og rituell betydning allerede i bronsealderen.

Flere bygdeborger er registrert rundt fjorden - på Haga, Myklaberget og Ytraberget. Den mest kjente av bygdeborgene er Ytraberget, som ligger på et nes i fjorden ved Sørnesvågen. Bygdeborgen var i bruk i eldre jernalder men kan også ha vært i bruk i vikingtiden, da havet sto noe høyere enn i dag og borgen den gang lå på en holme. Ifølge Snorre skal kong Kjotve under slaget ha flyktet opp på en holme der det var lett å verge seg. Dette kan ha vært Ytraberget.

Avaldsnes

Etter slaget i Hafrsfjord reiste Harald Hårfagre mellom sine fem kongsgårder på Vestlandet, og av disse var Avaldsnes den fremste. Dette kjenner vi blant annet fra Snorres Heimskringla, der Harald Hårfagres saga er vår fremste kilde. Arkeologiske undersøkelser på Avaldsnes det siste tiåret har langt på vei bekreftet dette. Særlig har funnet av kongsgårdruinene understreket hvor sentral Avaldsnes var for den norske kongemakten i middelalderen.
Avaldsnes ligger ved Karmsundet, nordøst i Karmøy kommune. Kysten av Rogaland har noen av de mest værharde strekningene langs norskekysten. Mellom Jærens Rev og Sletta ligger Karmsundet som en beskyttet indre lei. Dette er en del av leia som i historiske kilder kalles «Nordvegen» og som kan være en opprinnelse til navnet Norge. Avaldsnes er særlig knyttet til Harald Hårfagre og den tidlige rikssamlingen, men omkring Avaldsnes og langs Karmsundet finnes spor etter flere monumentale gravminner som vitner om mektige høvdingedømmer og en maktelite i dette området gjennom hele bronse- og jernalderen. Også i middelalderen var Avaldsnes et viktig sted for kongemakt og kirkemakt, og fra 1300-tallet et viktig handelssted. Disse forholdene gjør Avaldsnes til et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse.

I Salhusstraumen, like nord for Avaldsnes, er Karmsundet på det smaleste. De sterke tidevannsstrømmene her førte til at reisende måtte vente på gunstige strømforhold for å passere, og havnen på Avaldsnes var strategisk plassert så i måte. Avaldsnes ligger som en halvøy omgitt av holmer og småøyer i det smale sundet. Denne sentrale plasseringen ved et avgjørende passeringspunkt er trolig en av hovedårsakene til at en finner så mange rike arkeologiske funn og monumentale kulturminner langs Karmsundets smaleste del, og da særlig på vestsiden av sundet.

Som KULA -landskap er det særlig denne strategiske plasseringen med kontroll over skipsleia som karakteriserer Avaldsnes. Landskapet er preget av lave terrengformer, og selve Karmsundet er den mest markante landskapsstrukturen i området. Sjøkanten mot Karmsundet og store deler av Bøvågen er i stor grad utbygd med industri og boligfelt. De indre delene av øya, nord og vest for Avaldsnes, er mer preget av jordbruksområder, gårdstun og mindre boligfelt. Det er et åpent jordbrukslandskap der beitemark og dyrka mark ligger om en annen, ispedd våtmarker og spredte klynger og rekker med trær. Mesteparten av skogen er plantet for å gi ly mot vær og vind og minner oss om at det åpne havet i vest er like ved. Mange steder er teiger og beitemark avgrenset av vakre steingarder.

Kulturmiljøer knyttet til fordums maktsentra, rikssamling, kirkemakt og handel ligger tett og gir landskapet et historisk særpreg. I området finnes en del moderne bebyggelse og infrastruktur, og særlig langs Karmsundet er KULA-landskapet omgitt av moderne bebyggelse, særlig industri. Viktige siktlinjer er likevel bevart flere steder. Det mest intakte og helhetlige kulturlandskapet er rundt Olavskirken på Avaldsnes.

Olavskirken ligger sentralt på et platå med vidt utsyn over sundet. Kirken har vært et landemerke siden middelalderen, og er fortsatt et dominerende element i landskapsbildet. Kirken er viet til Olav den hellige, som også er tett forbundet med rikssamlingsprosessen og særlig kristningen av Norge. Mens store deler av Karmsundet er utbygd, er selve kirkestedet på Avaldsnes omkranset av gressenger og småkupert beitemark ned mot sjøen. Øyer og holmer omkranser neset og skaper flere gode havner. Aktiv drift med sauen som flittig og uunnværlig landskapspleier sørger for at landskapet omkring kirken og kulturmiljøet lett kan leses inn i en kulturhistorisk kontekst.

Avaldsnes er i dag et svært viktig friluftsområde som blant annet er tilrettelagt med flere turstier, med kirken, Norvegen historiesenter og Vikinggarden på Bukkøy som sentrale attraksjoner. Kommunen har bygd kopier av vikingtidshus inne i skogen på Bukkøy, til bruk i leirskole- og reiselivssammenheng.

Omkring Olavskirken ligger kulturminnene tett, og kulturmiljøet på dette platået har lag på lag med spor etter levd liv og maktutøvelse gjennom flere tusen år. Jomfru Maria Synål, som regnes som Norges høyeste bautastein, står inntil kirkens nordvegg. I 2017 ble ruinene etter en kongshall ved kirken arkeologisk utgravd. Kongshallens byggherre var kong Håkon IV Håkonsson. Steinhallen ble trolig bygget samtidig med steinkirken, og sto ferdig omkring år 1300. Kongshallen har vært direkte forbundet med kirken. Ruinens østlige langvegg har vært en fortsettelse av kirkens østside og dannet en sammenhengende vegg mot Karmsundet.

Avaldsnes var et maktsenter også før Harald Hårfagres tid, og Olavskirken omkranses av flere gravhauger. Den største i sin tid, er Flaghaugen, like ved kirken. Denne haugen ble anlagt i bronsealderen, og gjenbrukt som gravsted i romertid. Haugen ble utgravd på 1830-tallet og inneholdt en rik fyrstegrav som knytter Avaldsnes til et maktnettverk som omfattet hele Sør-Skandinavia i romertid. Gravgodset forteller at den gravlagte har vært en av de fremste i dette samfunnets elite.

På åsryggen mellom Bøvågen i øst og Haugavågen i vest, i et av de beste jordbruksområdene på Karmøy, ligger sju monumentale gravhauger på en rekke med vidt utsyn over leia. Gravhaugene på Reheia ble bygget i bronsealderen og er av de eldste og sterkeste markeringene av makt langs seilingsleden gjennom Karmsundet. Samlet er de Norges største monument fra bronsealderen, og er unike også i internasjonal sammenheng.
De to kjente skipsgravene fra yngre jernalder ligger orientert mot Karmsundet. Den eldste av disse, Storhaug, ble utgravd og i stor grad fjernet på 1800-tallet. Ved ungdomsskolen på Bø ligger skipsgraven Grønhaug, som fortsatt er bevart. Herfra kjenner vi funnet av et 15 meter langt skip som er dendrokronologisk datert til omkring år 780. Haugen har en imponerende størrelse, med en diameter på ca. 30 meter og 4 meters høyde, men ligger i dag omkranset av moderne bebyggelse og infrastruktur.

Kongesetet som Harald Hårfagre etablerte på Avaldsnes på 900-tallet, besto i nærmere 500 år. De mange kulturminnene som vi finner både på Avaldsnes og i landskapet omkring vitner om et område som har vært svært betydningsfullt i de forhistoriske samfunnene, både før og etter Harald Hårfagres tid. På 1300-tallet var kongemaktens tilstedeværelse på Avaldsnes sterkt svekket. Kongsgården brant i 1368 etter en lengre strid mellom kongemakten og hanseatene.

Hanseatene etablerte seg og drev i en periode utstrakt handel fra sitt handelsted kalt Notow i historiske kilder. Den nøyaktige plasseringen av Notow er ikke kjent, men antas å ligge i Karmsundet, like sør for kongsgården. I de naturlige havnene omkring Gloppe og Bukkøy er det gjort funn fra omfattende handelsvirksomhet fra 1400-tallet. Handelstedet i Karmsundet ble etter hvert avviklet og den hanseatiske virksomheten flyttet til Bergen, men Gloppe fortsatte å være en viktig havn for reisende. Strandstedet på Gloppe hadde sin storhetstid i første halvdel av 1800-tallet, men husene fra denne virksomheten ble senere flyttet eller revet, og lite er synlig fra dette i dag.
Avaldsnes og Hafrsfjorden er viktige steder i vår nasjonale bevissthet og i historien om samlingen av Norge til et rike. Landskapene er viktige for vår nasjonale identitet og for vår historiske forankring. De mange og rike kulturminnene som finnes her, gir landskapene tidsdybde, og er viktige for opplevelsen og den historiske lesbarheten av landskapene.

Det er ikke uten grunn at markeringen av Rikssamlingsjubileet er lagt til de historiske landskapene rundt Avaldsnes og Hafrsfjord i sommer.

Trykk her for å komme tilbake til frá haug ok heiðni