Sverdgrepet fra Jåttå – et mesterstykke fra England?

Av Zanette Tsigaridas Glørstad, førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum, UiO og er knyttet til Arkeologisk museum, UiS gjennom en bistilling. 

I år kunne stykket gjenforenes med resten av funnet, og et komplett, vakkert sverdgrep ble gjenskapt. Grepet er unikt, uten klare paralleller, og kombinasjonen av ulike stiluttrykk har vært svært uvanlig. Det vi med sikkerhet kan si er at det er laget med høy presisjon, av en håndverker som har behersket flere ulike teknikker og kunststiler. Sverdgrepet kaster lys over datidens håndverkskunnskap og kreativitet, og gir oss et interessant innblikk i internasjonale nettverk og regionale knutepunkter på denne tiden.

Form og stil 

I dag er sverdgrepet cirka 13,5 cm langt, og underhjaltet er cirka 11 cm på det bredeste. Disse målene kan endre seg litt etter hvert som en er ferdig med konserveringen og kan plassere gjenstandsdelene mer nøyaktig. Midtkavlen selv, hvor man har kunnet sette hånden rundt, er cirka 8,2 cm langt. Grepet er laget av kobberlegering, der deler av overflaten er forgylt. Både hjaltene og midtkavlen har geometriske felter i sølv med innlagte striper, i såkalt niello-teknikk. Teknikken innebærer at man fyller en svart svovel-blylegering inn i striper i sølvet slik at det dannes en slående kontrast mellom svart og sølv. Niello-teknikken har vært kjent lenge før vikingtid i Europa, og finnes på praktsmykker i Skandinavia helt tilbake til yngre romertid (rundt 200-400 e.Kr.). Det er også kjent i angelsaksisk og frankisk metallkunst. Det er ingen rester igjen av selve sverdbladet, men røntgenfoto viser at tangen har strukket seg fra selve sverdbladet opp gjennom hele midtgrepet og inn i det øverste tverrgående stykket. Røngtenfotoet viser også at det øverste tverrstykket har vært laget separat fra midtgrepet, og at disse under produksjonen er føyd sammen til ett stykke.

Arkeologen Jan Petersen, som senere ble museumsdirektør i Stavanger, publiserte i 1919 rammeverket for de ulike sverdtypene fra vikingtid (800-1050 e.Kr.). Sverdtypene varierer i tid og rom, og en rekke forskere har etter Petersen økt vår kunnskap om hvor og hvordan sverdene er produsert (for eksempel Blindheim 1999, Davidson 1962, Geibig 1991, Martens 2021). Ved første øyekast kan det se ut til at sverdgrepet fra Jåttå kan plasseres blant Petersens D-sverd. Disse utmerker seg ved å være uvanlig tunge, og at sverdgrepene er eksepsjonelt rikt dekorert med dype, geometriske mønster som ofte er belagt med sølv eller gull. I tråd med D-sverdene har Jåttågrepet en solid midtkalve med svakt buede sider, og overflaten er helt dekorert med forgylte og forsølvede motiv. D-sverdene utgjør en liten gruppe sverd fra 800-tallet, som er funnet spredt over store deler av Mellom- og Nord-Europa (Androshchuk 2014: 49-52). Imidlertid er det flere trekk som peker på en senere datering, og at sverdet ikke er laget innenfor samme tradisjon som D-sverdene. Underhjaltet er buet, noe som forekommer på senere sverdtyper. Dekoren skiller seg også markant fra andre sverd, og her er det flere trekk som peker mot England.

Angelsaksisk import? 

Det tydeligste trekket er de triangulære og ruterformede sølvfeltene med niello, som er plassert på midtkavlen på sverdet og midt på korsinndelingen på det øverste stykket. Feltene har svakt konkave sider, og omslutter andre symmetrisk plasserte linjer og former. Slike dekorelement i niello ses særlig i angelsaksisk metallkunst fra slutten av 800-tallet, slik som sverdknappen som i dag oppbevares på Metropolitan museum (Fig. 2), eller på Beeston Tor spennen fra England fra samme periode (Fig. 3).  

Jåttåsverdet skiller seg også ut ved at selve grepet er dekket av et symmetrisk mønster av dypt skårne, overlappende sirkler i kringle- og åttetallsform, nærmest som karveskurd. Teknikken gjenfinnes som del av kunstuttrykket på smykker både fra Norden og De britiske øyer i siste del av jernalderen. Den varianten av dekoren som ses på Jåttåsverdet, er svært lik karveskurd-mønsteret på andre gjenstander fra De britiske øyer som ble innført i løpet av vikingtiden. Nærmest identiske, overlappende åpne knuter ses på et importert beslag som er et løsfunn fra Kaupang i Vestfold (fig. 4). Kaupangbeslaget er også antatt å være angelsaksisk produksjon, på grunn av kombinasjonen av dekor (Bakka 1963, Blindheim et al.1999). 

De symmetriske sirkelfigurene er også kombinert med andre motiver. På de to tverrhjaltene er det lagt inn elementer av dyrestil. I dag er disse noe utvisket, men vi aner utstrakte dyrekropper som løper over i nærmest abstrakte former. Denne stilen varierer noe over tid og rom, og synes på Jåttåsverdet å være kombinert med spiralformede avslutninger og antydninger til naturalistiske dyrefigurer. Nettopp dette siste trekket peker igjen mot påvirkning fra England fra siste del av 800-tallet, der dyrefigurene blir mindre abstrakte og mer konsentrerte. Kombinasjonen av ulike stiler og teknikker er i seg selv et fenomen som ofte settes i sammenheng med en ny kreativ kraft og kunstnerisk lekenhet under siste halvdel av 800-tallet i England, der eldre og nye teknikker settes sammen. Kombinasjonen av ulike stiluttrykk ses på flere slike sent angelsaksiske metallarbeider, hvor karveskurd, geometriske mønstre og dyrestil kombineres, ofte sammen med niello-teknikk (Webster & Backhouse 1991: 269-274). Dette er også et trekk som kjennetegner mange av praktsverdene fra denne tiden (Ellis Davidson 1962: 69-71) Det er dermed grunn til å tro at sverdgrepet er et angelsaksisk arbeid fra en gang mellom siste del av 800-tallet og tidlig 900-tall, hvor man har kombinert eldre formspråk med moderne design og teknikker.

Tusen takk til Irmelin Martens for diskusjoner om sverdets opphav, samt til Cora Oschmann, Hanne Aannestad, Mari Østmo og Håkon Reiersen for verdifulle innspill om sverdets dekor og paralleller.