Et glimt av lys over magiske hvite steiner

Skrevet av Sverre Bakkevig, botaniker og tidligere ansatt ved Arkeologisk museum, UiS. 

Jeg tror at svaret på det ligger i at steiner av kvarts og kvartsitt sender ut et magisk hvitt lys når de slås eller gnis kraftig mot hverandre (Fig. 1). Lyset dannes i kontaktflaten mellom steinene, og siden de er hvite og gjennomskinnelige ser en det lett i et mørkt rom, selv om lysstyrken er svært liten. Dette må ha vært en magisk opplevelse for både barn og voksne i fortiden.

Mange funn av hvite steiner 

Funn av hvite kvartsittsteiner i gravlegginger og hustufter er svært interessante. Hvilken funksjon har steinene hatt, og hvor mange funn er der nå i magasina til Arkeologisk Museum? Her er det bare plass til noen eksempler på funn fra Rogaland.  I 1920 omtaler Eyvind de Lange et gravfunn fra Vormeland i Hjelmeland, der det er beskrevet flere funn “samt en mindre, eiendommelig formet, kvartsaktig sten, mulig fallisk”. Arne Skjølsvold skrev i 1963 om “Hellige hvite steiner” fra Rogaland. I de senere år er det også flere ganger funnet merkelige hvite steiner under arkeologiske undersøkelser (se fig. 4).  

Under utgravningene på det som nå er Jernaldergården på Ullandhaug ble det funnet en flintdolk i en grop på ene siden av et ildsted, og en hvit rund stein på den andre siden. I sin masteroppgave i arkeologi tolker Kristine Søyland dette som et av 56 funn fra Vestlandet, der det i en funnkontekst fra jernalderen blir funnet steingjenstander som stammer fra steinalderen eller bronsealderen. Dette aspektet kaster et enda mer interessant lys over de hvite steinene. Kanskje ble de betrakta som magiske antikviteter i jernalderen. 

Under en utgravning som Helena Holth gjorde på Jåttå i Stavanger ble det funnet “inte mindre än sju kosestenar” i en grop fra klokkebeger-tiden (2400-1400 f.Kr.). Ja, det kan være koselig å holde noen fine hvite og glatte steiner i hånden, men var det nok til at steinene ble lagt ned i graver og hustufter? 

Jeg er ganske sikker på at den lysskapende evnen til kvartsmineralet også var kjent i fortiden. Det er da nærliggende å tenke at det å lage mystiske, men ufarlige lysglimt, var en populær aktivitet for barn også i fortiden, men det er ikke sikkert. Kanskje var det tvert om slik at steinenes magiske egenskaper den gang var så sterke at kvartsittsteiner absolutt ikke var en leke for barn, men noe som var forbeholdt de voksne!  

At kvartskrystaller og andre vakre steiner antas å være i besittelse av magiske egenskaper går trolig tilbake til de eldste tider. Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) skrev det berømte verket Naturalis Historia på hele 37 bind. To bind handler om mineraler og edelstener. Ifølge Plinius har noen steiner kjønn, det finnes både mannlige og kvinnelige steiner. Og disse steinene kunne være nyttige til mye forskjellig. Serpentin-amuletter skulle for eksempel hjelpe mot slangebitt og hodepine. Egentlig er Plinius skeptisk til at steinene har magiske egenskaper, men han siterer likevel trollmennene og deres påstander om egenskapene til stein. Og 2000 år senere lever trollmennenes forestillinger fremdeles i beste velgående, og har kanskje endatil blomstra opp. En bok på 300 sider som kom ut i 2009 viser at også i våre dager blir edelsten og krystaller tillagt de mest utrolige magiske evner. Både i den nevnte boka og på internett finnes der mange forestillinger om krystallers spesifikke legende virkninger på kropp og sinn. 

Lys oppstår som triboluminescens 

Kvarts har den spesielle egenskapen at om en slår to steiner som består av kvarts mot hverandre dannes det lysglimt som er så kraftige at steinen lyser opp, og det kastes også et kort lysskinn over de aller nærmeste omgivelsene. Lysglimtet er ikke sterkt nok til at en kan orientere seg i et mørkt rom, men sterkt nok til at en ser sine egne hender og det som er tett inntil steinene når en slår dem mot hverandre. Dette lysglimtet er ikke gnister av den typen en får når en jerntein slås mot kvarts. Da gjør friksjonen at små spon av jern blir så varme at de brenner. Lyset i kvartsen skyldes derimot elektriske utladninger i kvartskrystallene, såkalt triboluminescens (Se internett-artikler under litteratur). Det er en lignende egenskap ved kvarts som utnyttes i piezo-elektriske tennere for gass og annet. Der dannes gnisten når en trykker på en pakke av kvartskrystaller. 

Bare lek for barn? 

I min barndom var det å lage lysglimt ved å slå to små runde steiner av kvarts eller kvartsitt mot hverandre en form for barnelek, noe mystisk som en kunne underholde seg med i mørke høstkvelder. Når en slo steinene mot hverandre dannet det seg også en karakteristisk og mystisk lukt. I min oppvekst på Nedstrand omkring 1950 var dette noe som jeg tror mange barn visste om. Men når jeg i voksen alder har spurt meg for, er der ingen som har prøvd å bruke magiske hvite steiner til å lage lysglimt. Blant norske arkeologer synes fenomenet merkelig nok å være ukjent. Kan forklaringen være at nesten alle norske arkeologer er vokst opp under gatelysa i urbane omgivelser, og aldri har opplevd landsbygdens bekmørke høstkvelder? 

En kan også få lignende lysglimt ved å slå to flintsteiner mot hverandre, men der er en betydelig forskjell sammenlignet med kvarts. Ren kvarts har velutviklede klare krystaller og er nesten glassaktig eller hvit og lett gjennomskinnelig. Det betyr at når en slår kvarts- eller kvartsittsteiner mot hverandre, lyser steinene opp. De fleste forekomster av flint er grå, til dels gråsvart eller mørk, og flinten har en mikrokrystallinsk struktur som ikke slipper lyset så godt gjennom. På flint blir lysglimtene derfor hovedsakelig et overflatefenomen som ikke er så spektakulært som ved bruk av kvarts. På tysk kalles flint for ”Feuerstein” – ildstein. Den kan altså både bidra til å gjøre opp ild, og den kan lyse som ild. 

Disse magiske steinene fra fortiden er vanligvis slik naturen har formet dem, uten tydelige spor etter slitasje eller bearbeiding. Her må det imidlertid tilføyes at såkalte beltesteiner ofte har en lignende form som magiske steiner. Men beltesteinene har en tydelig fure etter å ha vært en del av et ildslagningssett, bestående av jernsyl og beltestein av kvartsitt (Fig. 4). På den annen side må en selvsagt holde muligheten åpen for at også beltesteinene kunne brukes til magiske, lysglimtskapende formål, slik som de ubearbeida, magiske hvite steinene. 

Rangle med kvartslys?  

En av de tidligste oppdagelser av bruk av triboluminescens er fra indianere i Uncompahgre Ute, Central Colorado, USA. De sydde en rangle av bøffelskinn, og fylte den med kvartskrystaller. Når de rista kraftig på ranglen slo krystallene mot hverandre og lagde så mye lys at ranglen lyste.  

Tja, gjorde den virkelig det? Jeg har prøvd å lage en enkel kopi av den ranglen som er beskrevet fra Uncompahgre Ute.  

Uten tilgang på rått bøffelskinn (“buffalo rawhide”) brukte jeg en myk drikkeflaske av svakt melkehvit plast. Jeg fylte flaska delvis med kvartskrystaller. Så rista jeg kraftig i stummende mørke, men å si at jeg da så lyset, ja det vil være en stor overdrivelse. Med velvilje så jeg kanskje så vidt at flaska lyste ørlite grann. Etter gjentatte forsøk var det ikke nok med at det ble veldig lite lys. Jeg begynte faktisk å stille meg nokså kritisk til at hovedhensikten med ranglen var å få kvartskrystallene til å lyse så sterkt at en nokså lite gjennomskinnelig bøffelskinnsrangle lyste opp. Jeg prøvde også å riste de samme kvartskrystallene hardt i et syltetøyglass av klart glass, men det ble ikke mer lys for det. Kanskje magien heller var todelt. Ranglen skulle lage lyd og ikke hvilken som helst lyd, men lyden av magiske hvite steiner som raslet. For om de kjente til kvartssteinenes magiske lys, måtte vel det også øke magien i lyden. 

Jeg tror ikke det er mulig å skape et kvartslys som er så kraftig at en kølle av bøffelskinn nærmest lyste som en lykt. Årsaken er at kvartssteiner må slås ganske kraftig mot hverandre for å få lysglimt. En må ha stein med litt tyngde, og bruke både fart og betydelig muskelkraft. Skal steinene inne i ranglen kunne støte mot hverandre, må de bare omtrent være på størrelse med sukkerbiter. De er da ganske lette, og når de bare beveger seg noen centimeter inne i ranglen får de så lite bevegelsesenergi at det bare i beste fall gir helt ørsmå og svake lysglimt. Det hjelper neppe om en bruker helt klare kvartskrystaller, som slipper lyset bedre gjennom enn kvartsitt. 

Siste nytt fra Storbritannia 

I juli 2022 kom det i Cambridge Archaeological Journal en svært interessant publikasjon om funn av forhistoriske bergkrystaller. Nick J. Overton og sju medforfattere ser på tidlig-neolittiske funn av bergkrystaller fra Herfordshire og setter disse inn i en større britisk og irsk kontekst. Artikkelens hovedsak er at bergkrystallene på forskjellig vis er bearbeidet til redskaper og at dette har gitt en mengde avslag. Noen av avslaga skinner i alle regnbuens farger når de utsettes for lys. Forfatterne omtaler også triboluminescens, og nevner at kvartskrystaller i mange kulturer spiller en viktig rolle. Det nevnes at australske aboriginer oppfatter bergkrystaller som materialisert lys (“solidified light”) og at de er ladet med spirituell kraft og blir assosiert med forfedrene. Urfolk i Amazonas med animistisk religion betrakter kvarts som “levende stein” med spesielle helsebringende egenskaper. Både i Nord- og Sør- Amerika er det blant urbefolkningsgrupper kjent at lysglimt fra kvarts har blitt brukt i regnseremonier, der lysglimta en fikk ved å slå kvartssteiner mot hverandre skulle imitere lyn.   

Den nevnte artikkelen er av Elise Kjørstad omtalt på forskning.no., der arkeolog Leif Inge Åstveit uttrykker skepsis til artikkelen. Mitt inntrykk er at der er mye ugjort arbeid om bruken av kvarts og kvartsitt i norsk forhistorie. Her ligger spennende forskningsoppgaver og venter.  

Nytt lys over hvite steiner 

Bør disse opplysningene om mulig forhistorisk utnyttelse av triboluminescens føre til at arkeologene går i magasinene og ser på magiske hvite steiner i et nytt lys? På såkalte flintsigder (– som jeg i en tidligere publikasjon har omtalt som et multiredskap og slett ikke en sigd), har en i eggen funnet slitasjespor etter bruk. Det samme gjelder knusesteiner til matlaging og lignende, men disse har oftest grove og tydelige slagmerker. Men hva med magiske hvite steiner? Er de blitt undersøkt for bruksspor? Runde små steiner av kvartsitt er veldig harde og glatte.  Kan det likevel tenkes at der er mikroskopiske spor som avslører at de er slått eller gnidd mot hverandre?  

Takk til Olav Walderhaug for geologisk bistand.