Seks flotte halsringer i sølv ble funnet på gården Sæbø, Hjelmeland kommune i Rogaland i 1769. Ble de ofret for å temme utmarka ved en ny bosetning, eller for at de skulle sørge for rikdom når eieren kom til Valhall?
I 1769 ble det funnet seks store halsringer av sølv fra vikingtida på gården Sæbø i Hjelmeland. Ringene, som ble funnet av kona til hyttemester Hans Dahl ved Enighedens Kobber Verk i Hjelmelandsvågen, lå under en stor stein eller i en steinrøys.
Markering av grenser
Nøyaktig hvor ringene ble funnet, er det vanskelig å si helt konkret. Men de ble trolig funnet under arbeid med jorda, rundt husene der ekteparet bodde.
– Slike ringer har trolig betydd noe spesielt, og hatt en større symbolbetydning utover at de ble brukt som smykke. Og de kan like gjerne vært båret eller eid av menn, som av kvinner, sier arkeolog Linn Eikje Ramberg ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. Hun har forsket på såkalte edelmetalldepoter i Rogaland mellom 800 – 1100 e.Kr. (Det vil si gjenstander av sølv og gull funnet samlet i jorda og trolig nedlagt samtidig, som ikke er del av en grav).
Depotene med sølvringer kan ha vært rituelle nedleggelser eller offer. Guden Odin har vært fremstilt med halsring. Frøyas smykke Brisingamen kan også ha vært en halsring.
Det er ikke funnet halsringer av sølv i vikingtidsgraver. Vanlige smykker i kvinnegraver er to skålformede spenner, samt en tredje spenne. Perler er også vanlig, og armringer av sølv forekommer. Så dermed ser det ut til at halsringer ikke var en del av en standard drakt. Men at de var knyttet opp til rikdom mener arkeologen det er liten tvil om.
– Halsringene tilhørte nok det øvre sjikt av befolkningen.
Eikje Ramberg tolker sølvringene fra Sæbø som et offerfunn. Hun mener de ble lagt ned mellom innmarka og utmarka for å markere grensene rundt en bosetning, eller om man ville ta nye utmarksressurser i bruk, for å «temme» utmarka og få godvilje fra kaosmaktene. Hun antar også at det kan være flere som har gått sammen om å legge ned ringene, som en handling på vegne av et samfunn.
Offer til Odin
Men det finnes flere måter å tolke slike depotfunn på.
En av de eldste tolkningene henviser til det som er blitt kaldt Odins Lov i Ynglingesagaen i Heimskringa. Der står det at menn fikk ta med seg til Valhall det de hadde med seg på bålet og det som var gravd ned i jorda.
«Odin gav lover i landet, de samme som før gjaldt hos Æsene, han gjorde det blant annet til lov at alle døde skulle bli brent, og det de eide, båret på bålet med dem. Han sa at hver mann skulle komme til Valhall med slik rikdom som han hadde med seg på bålet; det han hadde gravd ned i jorda sjøl, skulle han også eie.»
– Dette viser at det var en kultur for å grave ned sine eiendeler i vikingtida, det være seg for oppbevaring eller religiøse årsaker i motsetning til i dag hvor det å grave noe ned ikke er en vanlig ting å gjøre, sier Ramberg.
Ofring av gjenstander er vanlig helt fra steinalderen og fram til kristningen på 1000-tallet.
Reiste til København
Etter at kona fant sølvringene, var det hyttemester Hans Dahl selv som leverte sølvringene til Det kongelige danske kunstkammer i København. Dette står skrevet i innkomstprotokollen til Nationalmuseet i København, som fikk ringene overført i 1844. Det kongelige danske kunstkammer var kongen i Danmark-Norges samling av alt fra utstoppede dyr til mekaniske oppfinnelser og kunst. Slike «raritetskabinett» var vanlige før opprettelsen av spesialmuseer på begynnelsen av 1800-tallet.
I 1812 ble en av ringene gitt i gave fra kong Fredrik VI til Napoleons franske minister i København, baron Alquier. Alquier ble kalt hjem til Frankrike i 1814 og hvor ringen befinner seg i dag, er det ingen som vet. De øvrige fem ringene oppbevares til vanlig ved Nationalmuseet.
Nå – 250 år senere er ringene tilbake i Rogaland, og de er utstilt på Arkeologisk museum i Stavanger.
– Etter først å ha fått nei, er jeg glade for at saken løste seg, og at Arkeologisk museum nå har fått låne ringene i fem år, sier museumsdirektør Ole Madsen.
– Disse flotte halsringene utfyller vår rike vikingstidshistorie, og jeg mener de nå er på plass der de hører hjemme, sier Madsen.
Vikingtida var sølvalderen
Mens det finnes mange flotte gullfunn fra folkevandringstid, det vil si 400 – 570 e.Kr., finnes det færre fra vikingtida. Til gjengjeld finnes det mange depotfunn og gravfunn som inneholder gjenstander av sølv.
Sølvsmykker har vært laget av omsmeltede mynter. Det viser en klump med halvsmeltede arabiske sølvmynter funnet på Kaupang i Vestfold.
I Linn Eikje Rambergs masteroppgave har hun sett på 40 depotfunn i Rogaland, kun seks av disse inneholder gjenstander av gull.
Hun poengterer at det kan se ut til at sølv var mer tilgjengelig, og overtok rollen etter gullet. Men det er likevel gullet som er mest verdifullt. I 862 satte Karl den Skallede i Frankrike prisforskjellen mellom gull og sølv til 1:12.
– Det er umulig å si nøyaktig hvor verdifulle sølvringene var. De veier hver om lag 200 gram, så det er mye sølv, sier Eikje Ramberg.
– Ringene er karakteristiske med sine triangulære endeplater og trekanter som dekor. Dette er en form og et mønster som er utbredt på Vestlandet, så det antas at ringene er laget nettopp der.
Halsringer med de samme endestykkene er også funnet på Eikely, Eikje Søndre i Karmøy kommune, og på Nedre Austrheim i Vindafjord. Ringen fra Eikely ligger utstilt på Arkeologisk museum i Stavanger.
Mange sølvfunn fra Rogaland
Rogaland var, før fylkessammenslåingen, det fylket i landet med flest depotfunn med sølv fra vikingtid. På Årstad i Egersund er det gjort et funn med 1849 sølvmynter, pluss spenner og såkalt hakkesølv, det vil si sølvbiter som ble brukt som betaling. Dette funnet kan man se i Vikingr utstillingen på Kulturhistorisk museum i Oslo.
På Vela i Suldal ble det i 1885 funnet syv armringer i sølv, samt to torshammere, hakkesølv og 10 mynter. Bare noen år etter, i 1889, ble 10 armeringer av sølv samt litt hakkesølv funnet samlet på Fløgstad i Sauda
Alle disse store sølvfunnene forteller oss noe om kontakten vestover. Det var ingen sølvgruver i drift i Norge på denne tiden, så alt sølvet må ha kommet hit utenfra, enten ved handel, og varebytte, som gaver, eller som del av bytte på vikingraid. Samtidig er det interessant å merke seg at funn bestående av mange store og hele sølvringer er mer utbredt i indre deler av Ryfylket enn på Jæren. Det kan bety at sølvringer her hadde en annen betydning eller at man hadde andre forestillinger, behov eller handlingsmåter her enn for eksempel i de ytre delene av fylket.
250-årsjubileum
Ringene fra Sæbø er det første innleverte arkeologiske funnet arkeologene kjenner til fra Rogaland. Man kan dermed si at arkeologiens historie i Rogaland begynner med nettopp disse sølvringene.
I høst markerer Hjelmeland kommune 250-årsjubileum for funnet av ringene. De får blant annet besøk av Rane Willerslev, direktør ved Nationalmuseet i København.
– Få i Hjelmeland har vært klar over at sølvringene ble funnet her, sier ordfører Bjørn Laugaland i Hjelmeland kommune. Det var plan og forvaltningssjef Haldis Karine Nilsen som ble oppmerksom på det flotte funnet under arbeidet med kommunens kulturminneplan. Og kommunen fant ut at en markering var på sin plass.
Laugaland roser samarbeidet både med Arkeologisk museum og med grunneierne i området der ringene ble funnet. Nå ser han fram til en høst med flere markeringer, og en mulighet til å sette Hjelmeland på kartet.
– Det er veldig kjekt å få litt blest om dette, sier ordføreren.
Tekst: Ragnhild Nordahl Næss
Foto: Annette Øvrelid
Saken er også publisert på forskning.no
