Under et radioprogram i 1963 nevnte arkitekt Haakon Christie ved Riksantikvaren at det har blitt reist nye kirker på eldre kirketomter flere steder i landet. I Rogalands Avis 4. januar samme år ble konservator Jan Hendrich Lexow ved Stavanger Museum spurt om det var mulig å fastslå hvorvidt det har stått en eldre kirke på det stedet der Domkirken ble bygget. «Nei, det anser jeg ikke for å være mulig lenger», uttalte Lexow. «For omkring hundre år siden foretok arkitekt von der Lippe graving under kirken, og da ble grusen fjernet. Uten den, kan en neppe finne ut om det har stått noen annen kirke der eller et gudehov.»
Skrevet av Perry Rolfsen. Han er pensjonert arkeolog og arbeidet i perioder ved Stavanger Museum fra 1955 til 1968. I over 45 år var han tilsatt ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. I denne artikkelen forteller han om sitt første møte med arkeologien i krypkjelleren under Domkirkens skip i 1967. Først i 2021 fikk Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum, UiS anledning til å gjøre mer omfattende undersøkelser i denne delen av Domkirken. Den nylig publiserte rapporten gir grunnlag for å diskutere momenter som Rolfsen og resten av museumsmiljøet var inne på allerede i 1967.
Årene gikk, og i 1967 fikk Lexow informasjon fra en elektriker som hadde installert ledninger under skipet. Elektrikeren hadde da observert jordlag under støttemurene. Lexow fortalte meg dette under den arkeologiske utgravningen i Domkirken i 1967. Han tvilte selv på dette, men hvis det var riktig, ville det være fantastisk.
Tanken kvernet i hodet mitt, og jeg ble mer og mer nysgjerrig. Dette måtte undersøkes. Jeg kunne ikke bryte opp gulvet, men det var en liten åpning fra teknisk rom og inn i krypkjelleren under skipet (Figur 1). Jeg fikk fatt i arbeidslampe med lang ledning.
Så en lørdag, da arbeidstiden var over og feltassistentene hadde tatt helg, var jeg alene igjen i kirken. Jeg tente lyspæren og krøp inn gjennom åpningen. Lampen ga godt lys, og det var mange ganger og kamre. Det var lavt under taket, og jeg måtte krype og åle meg mellom steinmurer og over rester etter kister og skjeletter. Ganske riktig, det var interessante ting å iaktta blant annet kulturjord under flere av steinmurene.
Så skjer det noe uventet: Lyset slukker, og det blir mørkt som i graven. Jeg får et snev av panikk, for jeg mister ledningen med lyspæren. Famlende etter ledningen begynner jeg å krype rundt. Jeg får en klam følelse av at taket og steinveggene presser på. For å orientere meg lytter jeg etter lyder fra besøkende i kirken, etter stemmer og skritt. Jeg antar først at de besøkende går fram og tilbake i midtgangen i retning vest-øst, men så kommer lydene fra noen som går fram og tilbake i forskjellige retninger. Retningsvill kryper jeg i hytt og vær og støter sammen med spiker, små og store steiner, samt kiste- og skjelettrester. Jeg ender stadig inn i et av de mange kamrene under sideskipene, og var trolig også helt vest mot våpenhuset. Fanget i en labyrint går alt i surr for meg. Og så, ved en tilfeldighet, finner jeg ledningen, og med et lettelsens sukk fulgte jeg den til åpningen. Etter to timer med strabaser sto jeg igjen utenfor Domkirken med blod rennende fra en rift i kinnet, skitten av jord og med revnet bukse og skjorte. Ute i det fri kom smilet, for iakttakelsene hadde festet seg i minnet.
Noen dager senere fortalte jeg kirkeverge Ole Tingdal om dette. Da sa han at det var han som hadde trukket ut ledningen fra støpselet med tanke på brannsikkerheten. Han skulle bare visst at det kravlet en blodig arkeolog under skipet blant menneskeknokler.
Iakttakelsene mine under skipet har jeg sammenfattet i fem punkter (jf. Figur 2).
- Gulvet i skipet hvilte på steinmurer.
- Mellom steinmurene var det små kamre.
- Kamrene var gravd ned i undergrunnen.
- Under flere steinmurer var det gamle, intakte jordlag.
- På bunnen i kamrene og gangene lå det rester av menneskeskjeletter, og under steinmurene stakk det bein ut.
Førstekonservatorene Jan Hendrich Lexow og Odmund Møllerop var begeistret for iakttakelsene, særlig over jordlagene som de mente kunne være fra tiden før den romanske steinkirken ble påbegynt rundt 1100 e.Kr. Mulighetene for å finne spor etter gammel virksomhet her var dermed til stede. Som Lexow klokelig sa: «Vi er endelig på sporet av noe framtidsrettet. Kanskje har Stavanger røtter tilbake til tidlig middelalder, ja, kanskje til vikingtid?» Og Møllerop fulgte opp: «Bare arkeologiske undersøkelser kan gi svar.» Stavanger Museum ønsket en mindre utgraving under skipet, men pengebingen var tom.
Senere, i 1998 foretok førsteamanuensis Øystein Ekroll ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider undersøkelser under gulvet i skipet. Han påviste sikre kulturlag og bekreftet dermed mine iakttakelser.
Sett i et større perspektiv, hvilken betydning fikk resultatet av gravningen under koret og iakttakelsene under skipet i 1967? Like før gravningen under koret startet, skrev Møllerop en interessant artikkel med tittelen Stavanger. Her skriver han: «det er vårt håp at vi ved siden av detaljer om kirkens bygningshistorie også skal gjøre funn som kan kaste mer lys over byens dunkle, eldste historie» (Frá haug og heiðni, nr. 2, 1967). Sammen med iakttakelsene ble Møllerops artikkel og resultatene av undersøkelsen under koret utgangspunkt for å diskutere byens opprinnelse. Diskusjonen bidro sterkt til at Stavanger Museum satte i gang den første, store utgravningen i Stavanger bykjerne i 1968 og fortsatte med nye undersøkelser i tiårene framover. Senere har NIKU, i samarbeid med Arkeologisk museum, UiS, fulgt opp med store utgravninger på Torget og i Domkirkens krypkjeller. Ved disse undersøkelsene er det samlet inn store mengder funnmateriale som ikke er ferdig vitenskapelig bearbeidet ennå.
At de naturgitte forholdene her lå til rette for et handelssted i jernalderen og senere en bydannelse i vikingtid/tidlig middelalder, kan det neppe være tvil om. Funn og radiokarbondateringer tyder på noe mer enn en vanlig gårdsbosetning. Men om Stavanger har vært en by så tidlig, kommer også an på hva som legges i ordet by.
