I Eddadiktet Voluspå – trollkvinna sin spådom – forteller volva oss hvordan verden oppstod, ble opprettholdt og ødelagt i Ragnarok. Ettersom hun deler mysteriene spør hun flere ganger: «veit du nok, eller kva?»
Av Linn Eikje Ramberg og Kristin Armstrong-Oma, fra Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger
I Eddadiktet Voluspå – trollkvinna sin spådom – forteller volva oss hvordan verden oppstod, ble opprettholdt og ødelagt i Ragnarok. Ettersom hun deler mysteriene spør hun flere ganger: «veit du nok, eller kva?»
25. august i år åpnet Arkeologisk museum, UiS, utstillingen “Veit du nok, eller kva? Myter i vikingtid, 750–1050 e.Kr.” Utstillingen har norrøne myter som utgangspunkt. Som vikingtidsutstilling er den ganske utradisjonell da den ikke setter søkelys på vikingraid og krigere, men viser vikingenes trosforestillinger og hvordan gjenstandene de omga seg med hadde en bruksverdi og samtidig var religiøse og myteomspunne gjenstander som inngikk i gudenes verden. I mytene fikk hverdagslivets gjenstander egenskaper, roller og ofte også egennavn, som Mjølner – Tors hammer eller Draupnir – Odins ring. En hammer eller en ring av edelmetall i hverdagslivet var som et ekko av disse gudommelige gjenstandene, og bar myten i seg. Denne tosidigheten viser hvordan tro og liv var vevd sammen uten et klart skille, i motsetning til tro og liv i dag. Det vises også hvordan menneskene ga mening til ting og hendelser rundt seg. Menneskene i vikingtiden hadde et nært forhold til sine omgivelser, omgivelser de på ingen måte hadde temmet.
Samfunnet i vikingtiden var lagdelt med store forskjeller i rikdom, makt og innflytelse. Hvordan samfunnet var inndelt i ulike lag fikk også sin forklaring i mytene. I gudediktet Rigstula besøker guden Heimdal (kalt Rig) tre ulike hjem, og avler ved hvert besøk barn med kvinnen i huset. Barna blir utgangspunktet for de tre klassene: treller, bønder og overklasse. Trellene beskrives som skitne, huset deres er enkelt og arbeidsoppgavene tunge. De gjødsler åkrer, graver torv, gjeter og aler opp dyr. Bonden og hans hustru bor i en hall. De er velstelte og godt kledde. Arbeidet de sitter med er tre- og tekstilhåndverk. Karl, sønnen som blir født, temmer okser, tømrer hus, bygger låve og kjører plog. Det siste hjemmet er en sal. Her sitter husbonden og skjeftet piler og ordner våpen. Husfruen er lys og pen med farget tøy og smykker. Maten bugner på fatene og vinen fyller sølvkrusene. Sønnen de får, Jarl, lærer våpenteknikk, rir og svømmer. Rig gir ham også odelsvoller – atten gårder eier han. Jarl får mange barn med Erna. Den yngste, Kon, blir kalt Kon unge. Navnet henspiller på konungr/konge. Kon unge kan blant annet runer, berge liv og temme naturen. Diktet forklarer at de ulike samfunnsklassene har samme gudommelige opphav, men at det likevel er klare sosiale skiller mellom dem.
Overklassens mann og kvinne, herskerparet, er fremtredende både i mytene og det arkeologiske gjenstandsmaterialet fra vikingtiden, da det er deres rikdom som er best bevart. På mange gullgubber, inkludert de som er utstilt her, kan man se et slikt herskerpar. Motivet på gullgubbene er tolket som det erotiske møtet mellom guden Frøy og jotunkvinnen Gerd, og viser hvordan motstridende krefter kommer sammen (kryssref). På gullgubbene kan man også i noen tilfeller se et drikkekar/horn som kvinnen rekker frem. Drikkehornet forteller om hennes rolle som husfrue, kvinnen med mjødhornet. På velstående steder, såkalte maktsentra, kunne folk komme fra fjern og nær. Her samlet man seg for Ting, militær mobilisering, religiøse feiringer eller gjestebud. Da serverte husfrua mjød i drikkehorn. Rekkefølgen for serveringen satte rangen blant gjestene. Husfrua og husbonden binder sammen mytefortelingen om Gerd og Frøy med hverdagslivet.
En slik mektig husfrue ble på midten av 800-tallet begravd på Gausel i Stavanger – hun omtales som Gauseldronningen. Gravgodset hennes er et av de rikeste blant vikingtidens kvinnegraver i Skandinavia (fig. 1). Hun hadde fullt smykkeoppsett i edelmetall slik som husfruene skulle ha, med ovale spenner, en to-armet spenne, glassperler, en fingerring av jet og to armbånd i sølv. Alle disse er av høyere kvalitet enn hva som vanligvis finnes i kvinnegraver. I tillegg hadde hun fått med seg et rikt utsmykket hestebissel med forgylte bronsespenner i irsk stil, beslag til et skrin som bare finnes maken til i Frankrike, og et bronsekar samt endebeslag til tre drikkehorn, også disse kom trolig fra Irland. En jernstav på bortimot en meter lå også i graven. Jernstaven er en mystisk gjenstand som tidligere er blitt tolket som et steikespidd, men den mangler den typiske gaffel-formen som avslutningen til steikespidd har. Om vi vender oss mot de kvinnelige kultutøverne, volvene, så får vi kanskje bedre grep på hva denne mystiske staven har vært. Ordet volve er avledet av ordet for stav, eller tryllestav. Vikingtidsforsker Neil Price er en av dem som har foreslått at Gauselkvinnen har fått med seg en volvestav i graven – og at hun dermed var en volve. Om det stemmer, så er hun en av få kvinner som var gravlagt med volvestaver i Skandinavia. Disse få kvinnene var mektige både i rikdom og i hemmelig kunnskap. Vi antar at de har vært ledere i sin samtid, og ansvarlige for å utøve den norrøne religionen. Det var disse som delte av sin verdenskunnskap og, som volven i Voluspå, arrogant kunne spørre: “Veit du nok, eller kva?”.
Gauseldronningen har trolig vært husfrue i et herskerpar. På Gausel ble det også funnet en rik mannsgrav, men denne var dessverre for dårlig bevart til at den kan stilles ut. Vi har derfor erstattet ham i utstillingen med en jarl fra et annet herskerpar funnet i to samtidige graver på Kyrkhus i Hjelmeland.
I utstillingen har verdenstreet Yggdrasil fått stor plass (fig. 2). Yggdrasil er i Voluspå skildret som en eviggrønn ask, som holder hele verden sammen, og på samme måte knytter den sammen mange tema i utstillingen.
Yggdrasil knytter sammen menneskenes og gudenes hjem – Åsgard, Midgard og Utgard. Greinene strekker seg mot himmelen. Stammen representerer livet på landjorda, og binder sammen det som er øverst med det som er nederst. Nederst graver tre røtter seg ned i underverdenen. Den ene roten fører til Urdarbrønnen, der nornene Urd, Verande og Skuld spinner skjebnetråden. Hver livstråd hadde i seg et livsløp: rett og jevnt eller vridd og flokete. Så klippet de tråden og avgjorde med det livslengden. Til sist ble skjebnene vevd sammen i skjebneveven. I utstillingen vises spinnehjul, vevtyngder og tekstilsakser, hverdagslige gjenstander med mytologiske og magiske overtoner.
I Njålssaga fortelles det hvordan en mann, Darrad, gjennom en glugge i ei stue på Katanes i Skottland får se nornene veve utfallet av et slag. De har satt opp veven med mannehoder som vevtyngder, og tarmer til innslag og renning. Som vevsverd ble det brukt et sverd og en pil ble brukt som skyttel. Kvinnene sang samtidig noen vers gjengitt i sagaen:
«Rend er veven med varme tarmar,
Og hardt er han tøygd av mannehovud.
Til skaft er bruka bloddregne spjut.
Jarn er på teinen, piler til rælar.
Med sverd skal vi slå sigersveven.»
Også trehåndverket og tresmeden hadde magiske bånd og tilknytning til mytene. Det som snekkeren skapte sprang ut av det levende treet. Hvert asketre i skogen bar i seg myten om Yggdrasil, og hver snekker som jobbet med trevirke, jobbet med verdenstreet.
Yggdrasils andre rot fører til Mimes brønn, der Odin søker visdom og får kunnskap om runene. Ved å ofre sitt ene øye og overgi seg til døden på tre ulike måter, fikk han tilgang til visdom. Odin hang ni netter i Yggdrasil mens han led av sult og tørst, gjennomboret av sitt eget spyd. Ordet rune betyr 'hemmelig, religiøs kunnskap’. Religiøse og magiske tekster viser at runer har vært brukt til seid og spådom. Vettalandssteinen er et eksempel på dette.
Jeg vet at jeg hang
i det vindkalde tre
ni hele netter,
med odd såret,
til Odins gitt,
sjøl gitt til meg sjøl,
i det treet
som ingen vet
av hvilke røtter det rant.
Brød fikk jeg ikke,
de brakte ikke horn;
speidet ned fra treet,
tok så opp runer,
tok dem med skrik,
og fra teet falt jeg.
Yggdrasils tredje rot går dypest, til brønnen Hvergelme i den nederste delen av dødsriket Helheim kalt Nivlheim. I Helheim er det Lokes datter Hel som regjerer. I myten om Balders død fortelles hvordan Balder kommer til Hel. Balder dør i en konkurranse som var ment å være ufarlig, men hvor Loke lurer alle og Balder bøter med livet. Balder får med seg Odins gullring Draupnir på likbålet, som gave. Draupnir er en gullring smidd av dvergene Sindre og Brokk. Hver niende natt drypper det åtte nye, like store og tunge gullringer fra Draupnir. Siden red Hermod, Balders bror, til Helheim på hesten Sleipner, for å hente Balder tilbake til de levendes verden. Han lykkes ikke i dette, men Draupnir får han med seg hjem igjen.
Draupnir inngår i flere myter og kan her tolkes som et livssymbol, men også en magisk gjenstand som kan binde mennesker eller guder sammen i løfter og avtaler, eller åpne portaler og følge guder og mennesker på reise mellom ulike dimensjoner. Et utvalg sølvringer funnet i Rogaland vises i to montre i utstillingen.
Da byr jeg deg ringen
som på bål ble lagt
med Odins unge sønn;
åtte jamntunge
drypper av den,
hver niende natt.
Skirnesmål vers 27.
I Yggdrasil lever også dyrene. Ved røttene ligger ormen Nidhog og gnager, langs stammen løper ekornet Ratatosk som budbringer mellom topp og bunn (Fig. 2). I treets løvkrone beiter det fire hjorter Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratro. Ei ørn og en hauk sitter også i trekronen. Ville og tamme dyr var sentrale i de norrøne forestillingene, og mytene speilet dyrenes egenskaper og deres plass i hverdagslivet. Men dyrene i mytene har også magiske egenskaper, som at de kan slaktes og spises om kvelden for deretter å være like levende dagen etter. Slepiner, den raskeste av hester, har åtte bein og kan ta seg til dødsriket og tilbake uten å ta skade av det. Dyrene og deres magisk egenskaper kan vi se i vikingtidens gjenstander med dyreornamentikk. Praktgjenstandene er dekket av intrikate mønster der dyr snor seg i hverandre og kan ha nesten kommet til live i det flakkende lyset fra ilden i langhuset.
Diktet Voluspå avsluttes med at volven spår verdens undergang, Ragnarokk. Verden ødelegges, men livet er likevel ikke over. Sola gryr på ny over Idavollen, et mystisk sted der gudene møtes til brettspill og lek. Brettspill og spillebrikker funnet i elitegraver viser at man hadde et overskudd til tidsfordriv, men kan også ha vært brukt for å øve strategisk tenkning. I utstillingen vises et vakkert sett med spillebrikker i glass og rav fra Storhaug på Karmøy. Spillet er også et symbol på livet og dets omskiftelighet, hvor hell og uhell er viktige komponenter. Nornene spant menneskenes skjebnetråd, men også gudene trakk i trådene.
