PRAKSISFORTELLING: Stellesituasjonen i barnehagen var typisk et sted der de ansatte kommuniserte med hverandre mens de forsøkte å få gjort unna bleieskiftene raskt og effektivt. Så tenkte de at stellet faktisk er en gullgruve for språklig samhandling med barna.
Denne praksisfortellingen er basert på studentarbeid av Bente Hegdal, student på videreutdanningen Barns språkutvikling og språklæring ved Lesesenteret, UiS.
Mange barnehageansatte kan gjerne kjenne seg igjen i Bente Hegdals beskrivelse av stellesituasjonen: «Vår stellesituasjon var mest preget av lystig prat mellom de ansatte, eller utveksling av beskjeder, samt å få unnagjort bleieskiftene i full fart, som på et samlebånd.»
Det er mange rutinesituasjoner i barnehagen. Men daglige stunder som påkledning, måltider og stellesituasjoner er egentlig «gullgruver», som Hegdal kaller det, for verdifullt samspill, læring og utvikling. I stellesituasjonen er man tett på barnet, med god øyekontakt og få forstyrrelser.
Som pedagogisk leder ønsket Hegdal å utvikle potensialet som ligger i slike daglige stunder. De ansatte på avdelingen var med på ideen, noe som er viktig når man går i gang med et utviklingsarbeid. De bestemte seg for å bli mer bevisst på samtaler i stellesituasjonen, og være aktiv i å ha gode samtaler med barna.
Stellesituasjonen var preget av prat mellom de ansatte, og å få unna bleieskiftene som på samlebånd.
Sanger, rim og regler
Hegdal bestemte seg for å legge til rette for språkaktiviteter og samspill med barnet på stellerommet. Hun hengte opp laminerte rim, regler og sanger som handlet om kroppen, fingrer, tær og ansikt, og skrudde opp kroker i taket hvor hun hang opp lekedyr som de kunne sanger om.
«Sanger og regler som handler om kroppen kan man bruke til bevegelse og berøring i tillegg til verbalspråket, for å øke forståelsen, og koble begrep til objekt. Dyr er gode konkreter som man kan navnsette, lage lyder av, snakke og synge om. Det blir språklig støtte i samtalene med barn, og er noe man kan dele oppmerksomhet om» skriver hun.
Disse konkretene ble hyppig brukt av personalet. Barna fikk verdifull språkstimulering av å høre de samme sangene og reglene, og noen begynte etter hvert å si ord som var blitt velkjente. De voksne la merke til at barna rettet oppmerksomheten sin mot dyrene i taket.
Barna ville være på stellerommet
«Barnas respons var det som rørte meg mest,» skriver Hegdal om erfaringene fra prosjektet. Tidligere kunne det rett som det var være vanskelig å få barna med inn på stellerommet når de var opptatt i lek. Nå merket personalet at dette hadde snudd. Barna hadde lyst å være med på stellerommet, og syntes det var kjekt å være der.
«Nå ble det heller en utfordring at barn som ikke ble skiftet på, ville oppholde seg på stellerommet. Vi måtte ta en diskusjon underveis på at noen av de eldste barna tok over samtalen når vi skiftet på de yngste, at vi fort gikk i fella og kommuniserte med de som selv snakket mye,» skriver Hegdal i sin beskrivelse. For å unngå at det bare var de barna som uttrykket seg best språklig om fikk mest respons, ble de ansatte bevisste på å samhandle med barnet som ble skiftet på.
Stellesituasjonen var i større grad preget av smil og latter, og barna ga uttrykk for glede, trygghet og velvære.
«Det at barna fikk delta, fikk respons, at samtalene ble utvidet av oss, og at de opplevde seg som likeverdige samtalepartnere, skapte bedre trivsel og en bedre atmosfære på stellerommet. Det ble en god plass å være,» forteller Hegdal.
Barna fikk delta, de fikk respons, og opplevde seg som likeverdige samtalepartnere. Stellerommet ble en god plass å være.
Et felles utviklingsarbeid
En endring som dette kan høres tilforlatelig og enkel ut, men for at man skal lykkes selv med små endringer, er det viktig at det gjennomføres på en god måte.
Aller først er det et viktig suksesskriterium at personalet er involvert og engasjert i arbeidet fra start. Derfor la Hegdal vekt på at de ansatte var med på å utvikle ideen, og viktigheten av at de ble engasjert i å sette seg inn i hvordan arbeidet skulle foregå, og hva det betyr å gjennomføre endringer i barnehagen. Personalet satte seg inn i fagstoff om hverdagssamtaler og språkmiljø. De leste fagartikkelen «Hverdagssamtalene – barnehagens glemte læringsarena?» av Liv Gjems, og så en av filmene i Språkløyper som omhandlet hverdagssamtalen. Slik fikk de kunnskap om hva de måtte endre hos seg selv for å skape et bedre språkmiljø for barna.
I en loggbok som lå på stellerommet skrev personalet ned tanker, utfordringer, erfaringer og refleksjoner underveis, støttet av refleksjonsspørsmål som hang på veggen. Som pedagogisk leder hadde Hegdal samtaler med personalet, for å få kunnskap både om hvordan prosjektet hadde gått, og hva de satt igjen med av læring og utvikling.
«Alle tre ansatte har reflektert over at de kjenner på at de har fått bedre kontakt med barna, at samspillene er mer preget av glede, latter, tur-taking og genuin innlevelse,» skriver hun.
Men den viktigste effekten var at de ansatte endret adferd rundt barna.
«Fra å være tilfeldig pålogget eller fraværende, til å bli fullt tilstedeværende for de små barna. Dette igjen fikk ringvirkninger i at barna ville være rundt oss, de var mer aktive i sin kommunikasjon, og atmosfæren i stellesituasjonen ble forbedret. I tillegg merket vi en bedre stemning, både barn og ansatte var i bedre humør, det ble mer tøysing og latter, som igjen fører til økt trivsel. Båndene og relasjonene mellom barna og de ansatte ble styrket, som igjen vil påvirke andre situasjoner i barnehagen.»
Vil du vite mer om dette arbeidet? Du kan se en presentasjon fra Nasjonal konferanse om lesing 2021. Presentasjonen om utviklingsarbeidet i barnehagen ligger 1 time og 9 minutter ut i sendingen.
Sjekk også ut pakken "Språkhverdag" i Språkløyper for barnehagen!
Tekst:
Bente Hegdal
Elisabeth Rongved, Lesesenteret
